Dessverre er hele samfunnet i dag lagt opp til at man separeres og mange blir satt opp mot hverandre, enten om det er konkurranse innen jobb, skole eller det som verre er, med en partner man har kjær. Ufra dette blir det maktkamper, sykdommer og depresjoner istedenfor at man lærer seg hvordan man kan spille på lag og gjøre hverandre gode. Samfunnet har et stort statsapparat som bidrar til nettopp dette.
I dette innlegget ønsker jeg spesielt å ta for meg den feminine og maskuline delen, som er ment å leve sammen -å være ett. Bygge hverandre opp. Hele livet er alle, om de vil eller ikke, på “søken” etter den éne rette. Den store kjærligheten.
Istedenfor å bli bygd opp, opplever de fleste å bli brutt ned. Gang på gang… (helt til mange gir opp). Det er som regel utfordringer med bl.a. tillit, tid, penger, familie og sex. Hadde man visst at partnerne er der for å lære deg å elske deg selv, ville ting sett annerledes ut. Vi møter ingen ved en tilfeldighet, det er meningen de skal komme. Nettopp de er det man velger å invitere inn inn i komfortsonen sin, for så etterpå å være bitter, deprimert eller sønderknust.
Veldig ofte kommer signalene tidlig i en relasjon med et annet menneske og intuisjonen vår sier oss at noe ikke er rett. Mens den logiske hjernen sier det vi er lært opp til : “Det blir bedre. Vi må bare gi det tid. Vi må tilpasse oss”. Hva skjer da med de følelsene som blir totalt overgått, de fysiske sensorene våre i kroppen, fordi man så sterkt ønsker å oppleve kjærligheten. Vi sier igjen til oss selv: “Det er greit nok, men jeg ønsker noe mer…”, “Jeg holder ut”, “Bedre enn å være alene” osv…. I tillegg så er det for veldig mange en økonomisk del som er vesentlig når det gjelder å avbryte et forhold.
Så hva burde vi gjøre for å komme oss ut av denne vonde loopen som kneler oss både energisk og helsemessig?
Vi mennesker innehar mange sår og traumer som gir en “fight/flight” reaksjon. Dette kommer av ting vi selv har opplevd i livet som ikke er ryddet opp i eller det kan også være arvet fra foreldre og tidligere generasjoner. Alle cellene våre har minner og sender signaler til nervesystemet om hvilke reaksjoner vi skal ta. Om vi i stedenfor å gå på akkord med oss selv lærte å kjenne på våre egne følelser som prøver ihverdig å fortelle oss noe ville reisen til “Den lykkelige kjærligheten” bli helt annerledes. Det er så klart mange minner og trosprogrammer som må rettes i, men der er det partnerne som er våre beste læremestere!
Hvilke følelser gir de deg?
Viser de deg ekte kjærlighet, eller er forholdet basert på usikkerhet og drama? Føler du deg verdifull, eller blir du tatt for gitt?
Noen partnere kommer inn i livet for å vise oss kjærlighet, respekt og verdi. Andre kommer til oss for å vise oss det vi ikke har i oss selv, og det er nettopp her lærdommen er. Ser du på deg selv som verdifull, med respekt og elsker deg selv? Disse få trosprogrammene og følelsene kan gjøre underverker istedenfor å lage kjærlighetslivet til et mareritt.
Tilbake til overskriften. Separasjonssamfunn. Da vi ikke kan teknikkene vi trenger for å vokse eller skåne oss selv for mennesker som ikke gir oss det vi ønsker, har vi lett for å “peke” eller “flykte” samtidig som vi sitter igjen og er like tomme i kjærligheten. Mange spør seg selv om de i det hele tatt orker mer da det setter dype spor og minner, og velger da heller å leve alene. Om du selv føler deg truffet av dette og ønsker å gjøre et tak for å slippe å gå i samme “loopen” gir jeg deg gjerne noen verktøy eller hjelper deg. Det er ikke meningen at kvinner og menn skal leve hver for seg da vi er skapt for hverandre, men det handler om å finne den rette. Den som elsker deg og hever deg.
Det kommer et kurs om dette snart. Meld deg gjerne på nyhetsbrev her
